av: 
Christian A. Clementsen

I november 2017 fikk PBI Norge besøk av Franklin Castañeda, leder i Komiteen i solidaritet med politiske fanger, eller Fundación Comité de Solidaridad con los Presos Políticos (FCSPP). Franklin besøkte flere land i Europa for å fortelle om fremskrittene og utfordringene i forbindelse med implementeringen av fredsavtalen i Colombia. Under besøket i Norge intervjuet PBI Norge Franklin. Dette er del 1 av intervjuet. Du kan lese del 2 av intervjuet her.

Hva er Fundación Comité de Solidaridad con los Presos Políticos (FCSPP)? 

Organisasjonen FCSPP ledsages av PBI i Colombia og har i mer enn 40 år arbeidet med å forkjempe politisk forfølgelse, og for å fremme og gjøre folk kjent med menneskerettighetene. Medlemmene i FCSPP bistår i etterforskningen og straffeforfølgelsen av de som har begått menneskerettighetsbrudd, og bistår i oppreisningen av ofrene. PBI har særlig ledsaget FCSPPs advokater i deres arbeid med "falsos positivos"[1], det vil si saker som omhandler utenomrettslige

henrettelser på sivile som deretter ble rapportert som falne mål i krigen mot FARC-geriljaen. 

Du kan lese mer om FCSPP på PBI Colombia-bloggen ved å trykke her

DEL 1: 

- Hva kan du si generelt om menneskerettighetssituasjonen i Colombia i dag?

- Det er ingen tvil om at fredsavtalen har lykkes med å sette en stopper for konflikten i Colombia. Men det er et problem når vi alle håpet på at den sosiopolitiske volden mot samfunnsledere skulle bli mindre, mens det vi ser er en merkbar økning. Vi tok forhåndsregler for å unngå at det vi ser i dag ikke skulle skje. Det er ikke noe pådriv for å gjennomføre punkt 3.4 i avtalen.

I områdene som tidligere var kontrollert av FARC, ser man en voldsøkning og økning i antall drap. Det har vært en økning i områder som Tumaco, Cauca og Norte de Santander på grunn av en ny form for konflikt utenfor den colombianske statens kontroll. Et symptom på dette er økningen i antall aggresjoner mot menneskerettighetsforkjempere, og hovedsakelig mot lederne fra Juntas de Acción Comunal (JAC). JAC er kanskje den største formen for samfunnsorganisering i Colombia, hvor bydeler og distrikter på landsbygda velger sine egne talsmenn for å løse samfunnsproblemer. En stor del av de 180 personene som er blitt drept fra i fjor og til i år, var JAC-ledere. Mange av dem var direkte knyttet til fremdriften av implementeringen av fredsavtalen, for eksempel innen erstatning av kokadyrking, sikkerhet i territoriene og i arbeidet med tilbakelevering av land til internt fordrevne, men også i mindre grad i arbeidet med politisk deltakelse og representasjon i underhuset i den colombianske kongressen. Det vi ser er en systematisk voldsutøvelse ovenfor disse samfunnslederne i mange av områdene som nå er etterlatt av FARC.

- Hva er situasjonen til politiske fanger i Colombia og hvordan er det annerledes enn tidligere?

- Det er flere grupper som anses som politiske fanger i Colombia. Den største gruppen er innsatte som tilhører opprørsgeriljaen. En annen gruppe er samfunnsledere som anklages for å stå i ledtog med geriljaen, og som utsettes for juridisk montasje som en metode for å forfølge dem og den politiske opposisjonen. En tredje gruppe er personer som er innsatt for å ha utøvd retten til sosial protest. Den siste gruppen er bønder som bor i konfliktområdene som anklages for å stå i ledtog med geriljaen. Dette skjer for eksempel ved at en væpnet gruppe inntar et område og ber bonden om vann, etterfulgt av hæren som anklager bonden for å samarbeide med dem og sperrer han inne. Hva er så forskjellen mellom nå og for ett år siden? Den største forskjellen er at vi nå har færre innsatte fra FARC mens vi ser en økning av innsatte fra ELN. Når det gjelder sosiale ledere, sitter det studentledere fra universitetene, og andre sosiale ledere for eksempel fra Sur de Bolívar, som vi klarte å sette fri 6 personer, som ble beskyldt for å stå i ledtog med ELN for å holde sosiale protester. Til sist har vi de som er fengslet i forbindelse med den sosiale protesten. I fjor ble mer enn 300 personer anholdt for å delta i sosiale protester, og halvveis i dette året nådde vi et antall på mer enn 250 personer, noe som betyr at dette tallet vil stige. De som pågripes for å drive sosial protest blir ikke anholdt lenge, og mange har et rent rulleblad fra før. Men de blir juridisk knyttet og kan risikere å bli dømt på et senere tidspunkt. Flere og flere blir dømt for å delta i politisk protest.

- Hvilke observasjoner kan du fortelle om fra implementeringen på bakken?

- I områdene der har vært konflikt med FARC-geriljaen føler ikke folk ennå at de drar noen fordeler av freden. Dette har å gjøre med statens begrensede evne til å ta kontroll over disse områdene og garantere for folks sikkerhet. I store deler av disse områdene opplever man at flere væpnede grupper forsøker å øve territoriell kontroll som skaper militære konfrontasjoner, samtidig som det er en økt aggresjon mot samfunnsledere i de samme områdene. Særlig når det gjelder erstatning av ulovlige kokaavlinger ser ikke bøndene at implementeringen blir gjennomført slik den skal. Et viktig punkt i fredsavtalen sier noe om at kokabøndene bør delta frivillig i et program som skal hjelpe dem med å erstatte ulovlige kokaavlinger med lovlige produkter som skal sikre dem en utvikling. Mer enn 100 000 bønder har frivillig skrevet under på at de ønsker å erstatte de ulovlige avlingene sine, men samtidig klarer ikke staten å hjelpe dem like raskt. Det staten gjør er å fjerne kokaplantene med tvang, under press fra USA. Vi har sett tilfeller hvor bøndene har bedt om økonomisk støtte fordi de ønsker å erstatte de ulovlige avlingene sine, men hvor staten svarer med å sende inn politi og hær for å rive opp plantene. Dette fører til konfrontasjon mellom befolkningen og staten lik det som skjedde i Tumaco, der politiet skjøt på demonstrerende bønder og til slutt drepte syv personer.

- Samtidig utvikler de væpnede gruppene, som har forbindelser med narkotrafikken og de paramilitære, seg raskt. Når gruppene møter bonden ber de ham om å fortsette å dyrke koka, og kjøper den av ham. Til slutt blir bonden stående mellom politiet som kommer for å rive opp avlingene og den væpnede gruppen som kjøper kokaen av ham, samtidig som han frivillig har skrevet under på at han ønsker å erstatte de ulovlige avlingene mens det eneste han får fra staten er undertrykkelse. Hvem skal bonden til slutt stole på? Dette presser bøndene til å akseptere de væpnede gruppene som i det minste ikke møter dem med vold når de dyrker koka, samtidig som de kjøper kokaen av dem. Kokabøndene befinner seg også i områder uten infrastruktur, som gjør det lettere og rimeligere å frakte en kilo kokapasta over fjellet enn tusenvis av kilo med yuca eller potet som det koster å transportere til markedet.

Les andre del av intervjuet her

[1] PBI Colombia Annual Report, april 2016, side 30.